Har du noen gang vært forelska i noen du visste du aldri kunne bli sammen med? Har du en eller annen gang tenkt at grasset er mye grønnere i Oslo enn der du bor? Har du sett "Fucking Åmål"?

Etter mange år med regissører som tror de har finni ut åssen ungdom er, og lagd hver sin film om det, har det endelig kommet en film det går an å kjenne seg igjen. Den er svensk og heter "Fucking Åmål" (F.Å.). Åmål er et lite sted i Sverige. Et godt stykke unna Stockholm, Oslo og København. Altså som veldig mange andre steder i Norden. I Åmål bor Agnes. Hun er 16 år og vil bli forfatter. Sjøl om hu har bodd i Åmål i to år har hu ingen venner. På samme skole som Agnes går Elin. Hun er 14 og har vært sammen med 70 000 gutter, i følge søstra Jessica. Elin er en av de populære jentene, men hun er møkka lei av livet i Åmål. Hun vil vekk. Hun vil at noe spennende skal skje. Agnes er forelska i Elin. Men Elin veit knapt hvem Agnes er.

F.Å. er en film som handler om hvordan det er å være jente og vokse opp på et lite sted. Den handler om omkjønnsroller og den uendelige kampen for å bli populær, og om det egentlig er så mye å trakte etter. Den handler om rastløshet og fester. Og midt oppi alt dette er Agnes forelska i Elin.

Både i Sverige og Norge har mange unge homofile turt å stå fram etter å ha sett filmen. Og mange ringer til Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring med spørsmål åssen de skal gå fram for å fortelle det til foreldre og venner. Og det er ikke tilfeldig. F.Å. handler ikke først og fremst om homofili, men det er en del av historien om de to jentene. Helt i begynnelsen av filmen får vi vite at Agnes er forelska i Elin, og det er aldri noe problem. Agnes tviler aldri på om hu er lesbisk eller ikke. Det er ikke noe hu er spesielt flau over. Og forholdet mellom de to jentene, som begynner når Elin kysser Agnes i et veddemål, er ikke så forskjellig fra en hvilken som helst annen kjærlighetshistorie. Filmen framstiller homofili som en naturlig ting. Og det er det jo. Derfor er F.Å. en kontroversiell film. Og en film som får unge homofile til å til å stå fram å være stolte av seg sjøl trengs når vi veit at 1 av 4 unge homofile har prøvd å ta livet av seg.

Nordiske regissører har brukt masse penger på å framstille distrikta som øde steder hvor folk sier lite, går på bedehuset og er mistenksomme til alt som er nytt og utafra. På fritida driver bygdefolk ofte med bilnummerskriving og innavl. Her i Norge har vi bl.a. vært så heldige å bli berika med de store kunstverkene "Cellofan - med døden til følge" og "1732 HØTTEN". F.Å. har i motsetning til disse filmene noe med virkeligheten å gjøre. Både Agnes og Elin lengter vekk fra småbyen, men det de lengter etter er noe annet en "actionlivet" i Stockholm. De vil vekk fra de forventingene og begrensingene i miljøet de lever i. Agnes som er "innflytter" og "særing" og aldri kommer til å bli noe annet. Elin, den mest populære jenta, som må leve opp til sitt rykte. Nye fester og nye gutter. Begge vil ut av disse tvangstrøyene.

På sett og hvis har de aller fleste vokst opp i Åmål. I F.Å. har Lukas Moodysson klart å sette i stand et ungdomsmiljø som er mer troverdig enn noe annet jeg har sett. Det er utrolig lett å kjenne seg igjen. Sjøl om ingen av personene i filmen er stereotyper har jeg og sikkert mange andre gått i klasse med både Elin, Johan, Jessica og Agnes. Alle vil at noe nytt og spennende skal skje, men samtidig er det ingen som vil risikere å upopulær og "sær", så ingen bryter med de reglene som gjelder når du er tenåring.

F.Å. er en hyllest til jenter og sjøl om hele filmen ser ut som om kamera bare tilfeldigvis var i Åmål den dagen og filma ting som skjedde, ser den ting fra Elin og Agnes sitt synspunkt. De to guttene i filmen, Marcus og Johan, er ikke så nøye beskrivi og de er bare med som personer i Elins liv. Filmen handler ikke om de. Det er ganske utrolig, men ikke før i 1998 har det kommi en film med et slags jenteperspektiv på verden. Regissert av en mann, men allikevel. Agnes og Elin er tøffe, de tør å bryte med alt som er forventa av de fra venner og foreldre.

Det som er både bra og dårlig med "Fucking Åmål" er at den ikke tar stilling til noe av det folka i filmen gjør. Den fordømmer ikke noen av personene. I en amerikansk film ville Agnes vært snill og grei fordi hu er litt utafor. Elin ville sikkert vært ganske slem. Men sånn er ikke verden, heldigvis. Personene i F.Å. er både greie og ondskapsfulle, kule og idiotiske, som i virkeligheten. I ei scene i filmen henger ungdommene ved et gatekjøkken og drikker heimbrent. Den scena er ikke med for å vise at "ungdom drikker for mye heimbrent". Den er med fordi det er en av de tinga ungdom gjør i Åmål. F.Å. sier ikke at homofili er bra eller dårlig, den forteller bare en historie.

Og det er det som gjør både så utrolig bra og kanskje litt dårlig. Jeg tror at folk med mange forskjellige utgangspunkt som går og ser filmen vil få bekrefta ting de tenkte før de så den. Noen som tror at alt er "bingo-helvete" på bygda vil sikkert få bekrefta synet sitt. Jeg, som kommer fra et sted som likner Åmål, var stolt over at jeg kommer derfra og ikke fra Oslo når jeg kom ut av kinosalen. Og kanskje vil homofobe folk fortsatt ha de samme tankene etter å ha sett filmen. For F.Å. tvinger deg ikke til å ta noe standpunkt. Etter sluttscena i filmen vil det sikkert komme masse problemer for Elin og Agnes, men Moodysson har valgt å gi filmen en uproblematisk lykkelig slutt. "Fucking Åmål" er god historiefortelling og i tillegg til "Hatet" kanskje den eneste gode filmen om ungdom jeg har sett. Mer er den kanskje ikke, men det er nok for meg ( og 800.000 svensker).

Har du ikke sett "Fucking Åmål" enda så kast fra deg Rebell og kom deg på kino!

Tidligere trykt i Rebell 2-99