En av de første filmene jeg kan huske å ha sett på kino er Cinema Paradiso. Jeg hadde sikkert vært på kino flere ganger før jeg så denne filmen, men det er den som står igjen som min barndoms største filmopplevelse.

I en liten italiensk landsby på 50-/60-tallet bor den lille gutten Salvatore. Han tilbringer dagene med å gå på skole, være korgutt i kirka og henge sammen med bestevennen sin Alfredo. Salvatore har ikke noen pappa, men bestevennen Alfredo er godt over 50 og kinomaskinist på landsbyens kino - Cinema Paradiso. Og filmen er først og fremst en flott historie om vennskapet mellom de to. Samtidig handler den om film og kino. Da jeg var liten var det å gå på kino nesten en magisk opplevelse. Der inne i mørket kan man leve seg inn i de merkeligste historier fra hele verden. Noe av den magien har Guiseppe Tornatore klart å fange i Cinema Paradiso. Når hele landsbyen samles i kinosalen sitter lille Salvatore på maskinrommet med Alfredo og kikker ut glassluka. Alfredo rår over filmenes drømmeverden, og for Salvatore er den gamle mannen den beste kameraten han kunne ønske seg. Han får til og med ta med seg alle filmbitene med kyssescener som Alfredo må klippe vekk etter ordre fra presten.

Jeg skal ikke skrive mer om handlingen. Den er egentlig ganske dagligdags, og det er det som gjør den så bra. "Vanlige folk som gjør vanlige ting" er et lite ansett tema på film. Men når en regissør tar tak i det og får det til, stikker slike filmer seg ofte fram som veldig gode. Det er lett å gjøre film om politimenn som egenhendig redder et par byer og får prinsessa og en bag med penger spennende, men det er en kunst å klare vise de store tinga i hverdagslivet. Guiseppe Tornatores film er en hyllest til vennskapet og en hyllest til filmen.

Cinema Paradiso var den store filmen da jeg var liten. Men jeg har sett den igjen mange ganger seinere, og den er minst like god. De fleste kjenner sikkert ikke så mye til italiensk film, kanskje bortsett fra "Postmannen" (Il Postino) som gjorde det stort her i landet for noen år siden. Men viss du kunne tenke deg å bli bedre kjent med film fra Italia er Cinema Paradiso et glimrende sted å begynne. Og hvem veit - kanskje var det magien fra Alfredos lille, italienske kino som gjorde at jeg seinere i livet gjorde kinomaskinist av meg.

Også presentert på Filmsyn