Siden USA trakk seg ut av Vietnam i 1975 har det blitt laga veldig mange filmer om krigen. Når det gjelder å skildre åssen denne krigen arta seg for vanlige amerikanere og hva den gjorde med dem er "Hjortejegeren" fra 1978 en av de bedre. Fra 1965 til 1975 blei flere hundre tusen amerikanske menn tvangsmobilisert og sendt av gårde til et land de knapt nok hadde hørt om før, for å drepe mennesker de ikke hadde noen grunn til å hate.

I "Hjortejegeren" følger vi de tre stålarbeiderne Michael (Robert De Niro), Nick (Cristopher Walken) og Steven (John Savage) før, under og etter Vietnam. Filmen er lagt opp som tre, nesten adskilte deler, med store tidshopp imellom. I den første delen møter vi de tre kameratene, i tillegg til Stan og Axel som ikke har blitt mobilisert. De er en bekymringsløs ungkarsgjeng som lever livet. Når filmen starter er det den siste dagen på arbeid før de tre skal av gårde. De prøver i det lengste å utsette tankene på det som skal komme, og drukner de dystre fakta i fyll og moro. Men det er ingen tvil om at de er på vei inn i en ny fase i livet. En stor del av denne første delen foregår i Stevens bryllup. En scene fra bryllupet sier mye om hvor usikre gutta innerst inn er. I puben der bryllupsfesten holdes, møter de en offiser. De prøver å få han i prat om Vietnam, men han svarer bare "Fuck it!" I et forsøk på å tøffe seg for offiseren sier Nick, med dårlig skjult usikkerhet: "I hope they send us where the bullets are flyin' and the fightin's the worst, huh?" Offiseren bare svarer: "Fuck it!"

Det siste kameratene gjør sammen er en hjortejakt. For Michael er jakt på hjort nærmest et hellig rituale han gjennomfører. Han har utvikla en "religiøs lov" om å bare bruke ett skudd: "You have to think about one shot. One shot is what it's all about. The deer has to be taken with one shot. I try to tell people that - they don't listen. (…)" Jakten ender med at Michael skyter en flott hjortebukk, med ett skudd. "One shot" er et viktig tema som går igjen i hele filmen, og forandrer mening for Michael etter hvert.

Så hopper filmen et godt stykke fram i tid og vi kastes inn i Vietnam. Under et angrep på en landsby møtes Michael, Nick og Steven igjen etter at de tydeligvis har vært borte fra hverandre lenge. Like etterpå tas de til fange av FNL ("Viet Cong")-soldater. Denne sekvensen er veldig kort, og vi tvinges inn i en annen virkelighet. Ved å gjøre et såpass stort tidshopp og kaste oss rett inn i krigen, skaper Cimino en slags sjokk-effekt. Kontrasten til det relativt bekymringsløse småbylivet i Clairtown er stor. Og de tre kameratene vi møter nå er ikke de samme.

Michael, Nick og Steven tas med til en flytende fangeleir. Her morer FNL-soldatene seg med å tvinge fangene til å spille russisk rulett med seg sjøl. En etter en blir de dratt opp av fangehullet og må rette en revolver med én patron i mot sitt eget hode. Dette punktet i filmen har det vært en del kritikk av, siden det aldri har vært bevist at slik tortur forekom under Vietnamkrigen. Den russiske ruletten er sjølsagt et glimrende, konkret bilde på krigens grusomme tilfeldighet, og jeg tror det er riktig å se på disse scenene som bare det, og ikke noe annet. Russisk rulett er også "One shot" satt på spissen. Sjelden er det lettere å se at det bare skal ett skudd til for å ta et liv. I et desperat forsøk på å slippe løs foreslår Michael, når det blir han og Nicks tur, at de skal spille med tre kuler i revolveren. Han retter den mot hodet og trekker av. Kammeret er tomt. Så er det Nicks tur. Han er vettskremt og nøler, men Michael trygler han om å skyte: "It's gonna be all right, Nickie, go ahead. Shoot. Shoot, Nickie." Nick trekker av. Kammeret er tomt. Michael tar revolveren igjen, og i det han skal trekke av retter han den mot en av soldatene og skyter han i panna. Nick og Michael skyter seg ut av leiren og får dratt med seg Steven.

De flykter gjennom jungelen og kommer bort for hverandre. Vi møter Nick igjen i Saigon, hvor han oppdager et bortgjemt gambling-sted hvor modige/dumdristige karer kan vinne store penger i russisk rulett. To menn med røde bind rundt hodet, sitter ved et bord med en revolver, mens ivrige gamblere flokker seg rundt. Nick blir øyeblikkelig satt tilbake til de grusomme hendelsene i fangeleiren. Han griper revolveren, og trekker av. Først mot en av karene ved bordet, så mot sitt eget hode. Begge kamrene er tomme. Uvitende om at Michael har vært vitne til det hele blir han dratt med i bilen til gamblinghusets eier, og forsvinner i natten. Her ender Vietnam-delen.

Tilbake i Clairtown unngår Michael å dra i sin egen hjemkomstfest. Livet i småbyen har gått sin gang, og ikke så mye har forandra seg. Men for Michael er det som å komme tilbake fra en annen planet. Det er rett og slett ikke mulig for venner og kjente å sette seg inn i det han har opplevd. Han finner snart ut at Steven oppholder seg på et hjem for krigsveteraner. Steven har fått amputert begge beina og en arm, og har trukket seg helt inn i sin egen verden. Nicks kjæreste (Meryl Streep) gjør et forsøk på å komme inn på Michael, men om Michael var interessert i henne før krigen, innser han hvor ulike verdener de lever i nå. Etter hvert begynner han å henge sammen med de gamle kompisene Axel og Stan igjen. De drar opp til fjellene på hjortejakt, som i gamle dager. Kameratene surrer rundt og drikker mer enn de jakter, så Michael jakter aleine. Han følger etter en stor, flott bukk, men akkurat i det øyeblikket han skal sette det magiske ene skuddet, sikter han med vilje for høyt, og skremmer bukken vekk. Har han kanskje endra syn på liv? Har "one shot" fått en annen, grotesk mening for han nå? Tilbake ved jakthytta kommer han over Stan som sikter på Axel med en pistol etter en idiotisk krangel. Michael blir rasende og river pistolen til seg. Han rister ut alle utenom en kule, setter revolveren mot Stans hode og trekker av. Kammeret er tomt. De kjører tilbake til byen uten å ytre et ord. Michael er forbanna på kameratenes tilfeldige omgang med våpen. Han har sett hvor lite det skal til for å ta et liv. Nok en gang er det tydelig at ting aldri kan bli som før. De lever i to vidt forskjellige verdener.

På krigsveteranhjemmet mottar Steven hver måned flere 100-dollar-sedler fra Saigon. Michael mistenker at det er Nick som sender penger. Før de dro i krigen lovet Michael at han skulle få Nick tilbake til Clairtown, uansett hva som skjedde. han har tenkt å holde løftet, og drar tilbake til Vietnam for å finne kameraten.

"Hjortejegeren" skildrer åssen amerikanske arbeidere blei rivd ut av hverdagen og sendt til et helvete i Vietnam, og på det punktet er den veldig god. Krigen var som en russisk rulett hvor tilfeldighetene avgjorde hvem som blei sendt i krigen, hvem som døde, hvem som kom hjem som krøplinger, og hvem som overlevde. Men lenger enn dette strekker ikke kritikken av Vietnamkrigen seg i denne filmen. Alle vietnameserne i filmen framstilles som grusomme, sadistiske rasister og mordere. Krigen framstår som et kaotisk helvete for de amerikanske guttene, men de har ingen synlige problemer med å brenne landsbyer og drepe sivile. Det er ingen tvil om at Cimino utelukkende har valgt å fokusere på disse tre soldatenes opplevelser, og det synes jeg han har klart ganske bra. Men i politisk og humanistisk kritikk av USAs krigføring i Vietnam kan "Hjortjegeren" ikke måle seg med filmer som "Full Metal Jacket" (Stanley Kubrick, 1987), "Platoon" (Oliver Stone, 1986) og "Apokalypse Nå" (Francis Ford Coppola, 1979). Når filmen avsluttes med at Michael, Steven, venner og bekjente synger "God Bless America", er jeg faktisk usikker på om det er fordi de tross alt har tro på USA, eller om det er en ironisk forbannelse over landet som sendte dem i krig.

"Hjortejegeren" blei nominert til 9, og vant 5 Oscar: Beste film, Beste mannlige birolle (Christopher Walken), Beste regi, Beste lyd og Beste klipping.

En komplett gjennomgang av handlinga kan du finne på Greatest Films