Memento
USA 2000
Regi: Cristopher Nolan
IMDb
Aldri tidligere har jeg sett at formen passer så til de grader til innholdet som i "Memento", regissert av Christopher Nolan. Fra første bilde jobber hjernen på høygir for å skjønne hva som skjer, og mesteparten av tida er vi som ser på like forvirra som hovedpersonen Lenny.
"Memento" åpner med bildet av en hand som holder et polaroidfotografi. Fotografiet viser en mann som ligger i en blodpøl - skutt gjennom hodet. Handa rister fotografiet, og sakte men sikkert blir vi oppmerksomme på at tida går bakover. Fotografiet blir mindre og mindre tydelig. Sekvensen ender med at mannen på fotografiet blir levende og kula er tilbake i pistolen. Lennys pistol.
Etter denne åpninga fortsetter filmen i to spor. Et som går bakover i tid, og et (i svart/hvitt) som går framover. Og det er denne strukturen som er så genial. Lenny (eller burde jeg kanskje si Leonard. Kona kalte han Lenny, og han likte det ikke.) lider av en form for korttids-hukommelsestap. Han blei slått brutalt ned etter å ha overraska en mann som voldtok og drepte kona hans. Lenny husker alt som skjedde fram til det punktet, men klarer ikke å lagre nye minner. For å få en slags struktur på livet sitt er han avhengig av å ta polaroidbilder av folk og steder, og skrive på navn og små kommentarer til seg sjøl. De aller viktigste opplysningene tatoverer han på kroppen. Den aller viktigste er plassert så han ser den i speilet hver morra: "John G. raped and murdered your wife". Lenny trenger desperat en form for struktur for han har satt seg fore å spore opp og drepe denne John G. I den jakten kan han bare stole på de bildene han har tatt og de kommentarene og notatene han har skrivi til seg sjøl. I filmens ene spor får vi historien fortalt baklengs, dvs. vi får først se en sekvens fra begynnelse til slutt, deretter tar vi en tur innom svart/hvitt-sporet for så å hoppe til sekvensen som i tid ligger foran den forrige vi så. Hver sekvens slutter altså der det forrige begynte. Ganske forvirrende å se på. Faktisk nesten like forvirrende som det er for Lenny. Vi får et innblikk i hans verden - verken Lenny eller vi veit hva som har skjedd tidligere.
På det andre sporet snakker Lenny i telefon med en ukjent person. Han forteller om Sammy Jankis. En av de mest synlige tatoveringene Lenny har er på den venstre handa: "Remember Sammy Jankis." Før angrepet på kona jobba Lenny som etterforsker for et forsikringsselskap. En av hans største saker var Sammy Jankis, en mann som bare kunne huske i noen få minutter. Lenny skulle finne ut om det var fakta, eller om mannen bare prøvde seg på forsikringssvindel.
Etter som filmen ruller fram blir situasjonen mer og mer paranoid. Kan egentlig Lenny stole på noe som helst? Det er tydelig at flere folk han kjenner prøver å utnytte han på ymse vis. Kan han stole på kommentarene han har skrivi bakpå polaroidbildene sine? Kan vi stole på Lennys handikap mer enn han stolte på Sammy Jankis'?
I tillegg til Darren Aronofskys "Requiem for a Dream" (2000), er "Memento" en av de fortellermessig mest spennende filmene jeg har sett i år. Den er også en film jeg kommer til å huske lenge fordi jeg måtte konsentrere meg absolutt 100% i de to timene filmen varte. I tillegg til å være finurlig fortalt har "Memento" en komplisert fortelling med små hint hele veien til hva som kan være "løsningen" - hva som egentlig har skjedd. Jeg liker veldig godt filmer som ikke bare er plankekjøring og går rett fra A til Å, men tvinger publikum til å følge med og utfordrer oss til å tenke videre og finne sammenhenger. Desto morsommere er det når det viser seg at noe du har tenkt ut viser seg å stemme. David Lynchs "Lost Highway" (1997) og Bryan Singers De Mistenkte (1995) er andre filmer i samme leia. Historiene er så innvikla at du ikke kan være en likegyldig tilskuer. Når flesteparten av filmene Hollywood produserer bare er tanketom underholdning eller rett-fram-historier sydd over gamle, velprøvde lester, er det ålreit å bli utfordra en gang i blant. Slike filmer tåler og sees flere ganger . Hver gang kan det dukke opp nye tråder og ta tak i - nye sammenhenger å nøste opp.
"Memento" forteller mye om hvor merkelig dette med hukommelse er. Minner kan forandre fargen på en bil og hvilke personer som var tilstede på en fest. Vonde minner kan fortrenges og nye kan diktes opp. Jeg har mange minner fra barndommen som jeg ikke er 100% sikker på at er mine. Kanskje er det noen andre som har opplevd det - noe jeg bare har hørt om? Kanskje har jeg drømt det? Kanskje er det noe jeg har sett på TV da jeg var liten? Mye har jeg sikkert fått fortalt og siden har hjernen min satt bilder til. I "Memento" begynner vi etter hvert å tvile på om Lenny kan stole på hukommelsen sin. Men hva kan han (og vi) stole på da?
