Lenny lever av å selge små disketter. Små disketter med biter av folks liv. Året er 1999, og teknologien har blitt så avansert at DVD er gammelt nytt. Nå er det "Wire" som gjelder. Ved hjelp av en liten sensormatte på hue, kan man ta opp alle sanseinntrykk og følelser til en person. Seinere kan en annen spille disse av på seg sjøl. Ikke akkurat TV, for å si det sånn. Det er altså store muligheter til å oppleve gode minner fra tidligere tider om og om og om igjen.

Lenny lever fortsatt på minnene - eller riktigere sagt - diskettene fra tida med ekskjæresten. Lenny tjener mesteparten av pengene sine på å selge porno og annen drit + opptak av folk som raner banker og skyter ting. Lenny er lav-liv.

Det er dagen før nyttårsaften 1999. Det er bråk og opprør over alt. Den svarte folkebevegelsen har lova at ved tusenårsskiftet skal historia forandre seg. Verden skal ikke lenger være "Deres". Nå skal den bli "Vår". Men så blir en av lederne for bevegelsen, rapperen Jeriko One, funnet drept. Samtidig blir Lenny oppsøkt av ei prostituert som har blitt forfulgt av politiet og har noe hu må vise han. Lenny tenker ikke mer over møtet før han får en diskett i handa som viser drapet på den samme kvinna. Mordet på Jeriko One, og mordet på den prostituerte har noe med hverandre å gjøre. Men hva?.

Og så til den elendige slutten. Jeg skal ikke røpe åssen filmen slutter, men den likner ikke på en gris. Og det er ikke regissøren sin skyld. I det samfunnet vi har nå funker filmproduksjon slik: for at en regissør skal få lagd den filmen hu vil, trenger hu penger fra et (eller flere) produksjonsselskaper. I sånne selskaper sitter det folk som ikke akkurat er fattige. I Hollywood er det ingenting som heter kunstnerisk frihet med mindre du har 100.000 millioner dollar (og det er det nesten bare George Lucas som har). De rike menn i selskapene ser verden gjennom dollarbriller, og det er sjølsagt ikke alle filmfortellinger de er så begeistra for. Det er slettes ikke uvanlig at produksjonsselskapet blander seg i innholdet i en film. "Hvis ikke du gir filmen en lykkelig slutt, vil ingen like den, og vi tjener ingen penger", sier de. Og regissøren har ikke annet å gjøre en å bøye seg i støvet. Uten penger - ingen film.

Dette er spesielt tydelig i "Strange Days". 99 % av filmen er gjennomsyra av kritikk av det rasistiske amerikanske politiet. Men den ene prosenten som utgjør slutten passer ikke inn med resten av filmen. Meldinga i filmen er at det er systemet det er noe gærent med, mens slutten sier "systemet er bra, det er bare noen gale enkeltpersoner som ødelegger". Selskapet var ikke så begeistra over kritikken av det herlige politivesenet.

Så min oppfordring er: Lei Strange Days og gled deg over den, men du er advart - du kommer til å rive deg i håret når filmen er slutt.